A few days ago (23d April), at the Antirasistisk Senter venues, I attended a debate on homosexuality and religion, with a particular focus on Islam. There were many people attending the debate and we got a unique chance to hear a multitude of views on the subject. These debates are important and they are necessary. There are many people who think that homosexuals should be treated differently than the rest of us. The difference of treatment is a euphemism for discrimination.
The debate showed that although there is much to be done to dispel prejudices against homosexuals, nonetheless there is willingness to challenge these prejudices and accept that homosexuality is a fact of today’s society. Even though many religious people find the phenomenon disconcerting many are nonetheless able and willing to suspend the religious rulings against homosexuality.
We can argue that a simple suspension won’t do, that more is needed from religious scholars, i.e., they must reinterpret the text to include homosexuals on their ranks. Nevertheless, the fact that religious people are willing to openly talk about homosexuality is already a huge step. We should, of course, not stop at that. Our aim should be to open religion and religious positions completely to homosexuals. It won’t do to simply state, as Basim Ghozlan, the leader of Det Islamske forfundet in Oslo, said, Islam is against homosexuality, and Islam has forbidden homosexual relationships. Muslims cannot hide behind a religious screen as an excuse to discriminate against homosexuals. The very fact that Islam is erected as an obstacle, which forbids the homosexual relations, is suspect of a propensity to discrimination.
Homosexuals cannot be forced to define themselves in terms of either a Muslim or a homosexual. A homosexual Muslim who wants to pursue a career on religious affairs, such as being an imam in a mosque, for example, under presently held interpretation of Islam is denied such an opportunity. This is discrimination justified by an appeal to an uninterpreted and pure Islam, which somehow transcends the social and historical needs of the believers.
The logic of antidiscrimination requires that Muslim’s understanding of Islam be subjected to a critical opening that will reveal the socio-historical roots of certain norms which are today held beyond dispute. Moreover, the religious texts, as they have proved throughout their history, are quite simply ambiguous and mostly metaphorical and symbolic in their nature and open to multiple interpretations. To simply state that Islam disapproves of homosexual relationship is to misunderstand both the nature of religion and the text on which it is based and by which religious claims are given justification. It is the posture and the approach of the reader which determines the mode of the religiosity to be found within the covers of the text. An approach that prioritizes the symbolic and metaphoric nature of the text would come to diametrically opposite conclusions from the one that treats the text as an ensemble or a set of propositions that contain literal truths. It is thus insufficient and intellectually dishonest to erect the religious text as a barrier against granting homosexuals the rights they should have on account of their humanity.
Religion, like any other discourse, is a human discourse. It is produced by people and for the people. If religion becomes a ground for justifying discrimination then we have a symptom. The awareness that discrimination is being justified by reference to a religious text is an opportunity to revisit the text and see if there is space and possibility to insert a view which would include members of a different sexual orientation.
I should like to mention here that although Islamic theologians have not yet seriously tackled the question of homosexuality in modern context, there are plenty of Muslims who have seriously reflected and completely accepted that homosexuals are not only to be tolerated but must be treated equally and without any discrimination. Hadia Tajik is one such Muslim.
In her presentation, Tajik very eloquently and persuasively argued that traditional Islamic (as well as Christian) theology discriminates against homosexuals. She also pointed out that the Koran does not exist in an ideological vacuum but is read and interpreted by people, and that such readings should reflect the historical circumstances of the present. In Tajik’s view there was no religious obstacle to the full inclusion of homosexuals in all walks of life. In all honesty, I must say that Tajik’s speech left a deep impression on me. As long as there are Muslims of her calibre there is absolutely no question that, sooner rather than later, homosexuality will become a common and accepted phenomenon among Muslims.
onsdag 29. april 2009
mandag 27. april 2009
Democracy Denied
"Undergraver Vesten arabiske reformplaner?" spør David Gardner, tidligere Midtøsten-korrespondent for Financial Times i en artikkel i samme avis. Han svarer bekreftende, og argumenterer både i artikkelen og i en nylig utgitt bok for at Vesten må støtte demokratiske krefter i området, selvom ikke-demokratiske bevegelser skulle vinne valgene. Dette er den eneste måten å sikre demokratiske samfunn i Midtøsten, sier han, og problemene vi har med radikalisert islam idag, skyldes i stor grad at vi har forvekslet islamske ekstremister med politisk islam generelt. Håper ligger i islamske reformbevegelser som tar inspirasjon i fornyelsen i muslimsk tenkning fra et århundre tilbake, som vektla begreper som ijtihad (uavhengig men skolert tenkning).
"Jeg får ikke lov til å dø når jeg vil"
Dagsavisen skrev i artikkelen "Jeg skulle ønske jeg hadde to dødelige piller hjemme" 24.04.09 om retten til en verdig død og til å ta sitt eget liv. Leder i Foreningen Retten til en verdig død, Levi Fragell, er i artikkelen en talsmann for aktiv dødshjelp. Selvsagt er jeg enig i at alle bør få en mest mulig verdig død, men det betyr ikke at jeg deler foreningens synspunkt om aktiv dødshjelp. Og det er noen viktige aspekter av debatten om aktiv dødshjelp, som jeg så langt ikke har sett tatt opp, og som jeg ønsker kommentere.
Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?
Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.
Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.
Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.
Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.
Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?
Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?
Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.
Når det er snakk om uutholdelige lidelser som begrunnelse for aktiv dødshjelp, er det alltid snakk om kroppslige plager, om "fysisk smerte". Hva er det som gjør at denne typen smerte er en mer akseptabel grunn til å ta sitt eget liv enn "psykisk smerte" som ved depresjon, angstlidelser eller schizofreni? Er den fysiske smerten verre, eller er det noe mer høyverdig med den eller de som har den, slik at det bare er de som har en god nok grunn til å slippe unna lidelsene sine? Eller er man ikke "klar i hodet" når man har psykiske plager, men er klar når det i tillegg til angsten er fysisk smerte som gjør livet uutholdelig?
Dette skillet som bevisst eller ubevisst blir laget mellom "de" med psykiske plager og "vi" som er klare i hodet, er det viktig å problematisere og å ta et oppgjør med. Det er nemlig med på å opprettholde en gammeldags, lite korrekt, og svær lite heldig forståelse av psyke og psykiske problemer. Det er med på å stigmatisere mennesker med psykiske plager og opprettholde tabuet rundt disse lidelsene, og er kanskje én av de viktigste årsakene til at vi som samfunn har liten forståelse og aksept for at vår psyke er like viktig og uadskillelig fra oss, som kroppen eller tanken er.
Ganske mange omtaler dessverre mennesker som har tatt, eller forsøkt å ta, sitt eget liv som egoistiske. Når lidelsene blir så store at man ikke makter å leve lenger, så har smerten for lengst gjort oss så nærsynte at det å tenke på menneskene rundt oss, er en kapasitet vi ikke har. Det blir like meningsløst å snakke om egoisme i en slik sammenheng, som å kalle døende late fordi de ikke kan løpe maraton. Når noen er så langt nede at de vil ta livet av seg, har smerten da ofte også gitt dem tanker om at det vil være best for alle dersom de var døde. Likevel er det viktig å huske på at vi står i en helt annen situasjon når vi diskuterer aktiv dødshjelp prinsipielt. I en prinsipiell diskusjon har vi ikke lov til å være nærsynte, og vi kan ikke glemme eller velge å se bort fra at et menneskets død også berører andre menneskers liv. Poenget er ikke at vi skal la pårørendes ønsker få være avgjørende i en diskusjon om aktiv dødshjelp, men at tanken om at vi selv skal ha, og har full råderett over eget liv, ikke tar høyde for hvordan våre liv er vevd sammen. Debatten om aktiv dødshjelp er alt for viktig til å glemme dette, og la grunnlaget for debatten være en misforstått individualisme, helt ute av proporsjoner.
Debatten om aktiv dødshjelp er preget av sterke følelser, og rystende fortellinger om lidelse. Og kanskje er det nettopp dette som gjør at diskusjonen preges av nærsynthet, og uryddig argumentasjon. Troen på at vi fritt skal få bestemme over eget liv, er like lite realistisk som troen på at jeg kan velge at tyngdekraften ikke skal gjelde for meg. Fordi ingen av oss lever totalt isolert, blir min frihet begrenset av din, og motsatt. Vi har, som den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup sier, litt av vår nestes liv i vår hånd, enten vi vil det eller ikke.
Forventningen om å få hjelp til å avslutte sitt eget liv legger til grunn en frivillig dødshjelper, og det er – for å si det pent - mindre innsiktsfullt å hevde at avgjørelsen om å avslutte et liv skal være en sak kun mellom hjelperen og personen med dødsønsket. Skal en fjortenåring med kjærlighetssorg, en førtiåring i livskrise, eller en eldre kronisk syk person få henvende seg til dødshjelpen og få slutt på lidelsene uten at vi som samfunn skal sette noen grenser? Det går fint an å være tilhenger av en slik politikk, men for alle oss som ikke er det, så blir ikke spørsmålet om det skal være en grense for individets frihet, men hvor grensen skal gå.
Når aktiv dødshjelp diskuteres, så handler det om å hjelpe døende mennesker med uutholdelige lidelser til å få slippe unna smerten. Men er det egentlig noe bedre å ha slike grusomme plager når man ikke kan se noen ende på lidelsene i nær fremtid? Hvorfor er det bare døende som skal få hjelp av det offentlige til å slippe unna? Og hva innebærer egentlig "døende"? Er det én ting som er sikkert, så er det at vi alle skal dø, men når er døden så nær forestående at vi skal kunne velge aktiv dødshjelp?
Uansett hvor vi velger å sette grensen for når et menneske skal få samfunnets velsignelse til å ta sitt eget liv, så er og blir grensen menneskeskapt og ikke naturgitt. Vi må derfor ha en begrunnelse for hvorfor vi setter grensen akkurat der vi gjør. Når vi setter en slik grense setter vi også en standard for hva vi mener er et verdig liv, noe som mildest talt er problematisk. Har vi rett til å si at noen liv er uverdige? Hvem er vi som kan stille oss til dommere på den måten? Hva med de menneskene som samfunnet har sagt har uverdige liv, mens selv ikke opplever det slik? Vil ikke dette kunne være med å presse mennesker til å velge aktiv dødshjelp når de egentlig ikke ønsker det, men kjenner seg som en belastning for pårørende eller samfunnet? Kan vi godta et system som gjør at noen velger aktiv dødshjelp mot egen vilje?
Tittelen på innlegget mitt er hentet fra deLillos sin sang "Triste dager", og jeg ser for meg at jeg selv kan havne i situasjoner hvor dagene er så triste at døden kan bli en etterlengtet venn. Enten ved at jeg kunne ønske å slippe unna egne lidelser, eller at jeg som pårørende eller lege kunne ønske å hjelpe andre med å få slippe. Men veien derfra til at vi skal ha et system som legaliserer dødshjelp, er mer enn bare lang. Det er forskjell på hva vi som enkeltindivider kan ønske, og hva vi som samfunn kan legalisere. Dersom vi åpner for aktiv dødshjelp, krysser vi en grense som får en rekke store etiske konsekvenser, og vil pålegge enkeltindividet en frihet og et ansvar som er større enn vi som samfunn bør og kan tillate oss å legge på dem.
torsdag 16. april 2009
Bla bla om samfunnsansvar
Liberalt laboratorium i Aftenposten i dag 16. april om næringslivets samfunnsansvar
lørdag 11. april 2009
Klima for hijab
Norsk presse har skrevet mer enn fem ganger så mye om hijabdebatten som om klimakrisen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)