mandag 30. mars 2009

Viktig barnehagedebatt

Med utgangspunkt i artikkelen "-Best for ettåringer hjemme", som stod i Aftenposten 5. mars, har det den senere tiden pågått en ny barnehagedebatt. I artikkelen refererer Aftenposten til professor i psykologi Lars Smith som mener at det er grunn til å stille spørsmål ved om tidlig oppstart i barnehage kan utgjøre et problem i forhold til barnas mulighet til å utvikle en trygg tilknytning. Smith sier at kvaliteten i barnehagen er av stor betydning, og at barnas behov for oppfølging krever stor kompetanse og modenhet, og en stabilitet blandt personalet.

Smith har fått en del kritikk for påstandene sine, og fra andre psykologer og pedagoger går kritikken ikke ut på at det han sier ikke stemmer, men at det ikke foreligger norsk forskning som dokumentasjon for hans påstander. Forskningen som per i dag foreligger er fra andre land, hvor flere faktorer er forskjellige, og resultatene kan dermed ikke overføres direkte. Denne forskningen viser imidlertid at tidlig oppstart, mye tid i barnehagen, og lav kvalitet på barnehagen er en risikofaktor for senere problemer.

Meningene som har kommet fram i debatten er svært sprikende, og det er på sin plass å se litt nøyere på hva en del av disse innspillene innebærer, og hvilke holdninger og verdier som ligger implisitt i dem. I svært mange debatter, så også denne, handler diskusjonen til en stor grad om å kartlegge hvilke aspekter som berøres av tematikken, og så prioritere disse. Det dreier seg om å sette ulike elementer opp mot hverandre og rangere deres verdi. Den aktuelle debatten handler i første omgang om ettåringer tar skade av å gå i barnehage når det gjelder deres evne til tilknytning. Dette vet vi altså ikke sikkert, men vi kan og bør ha en begrunnet bekymring i forhold til dette.

En rekke forskjellige synspunkt blir brukt i argumentasjonen mot Smith sine påstander. Flere har sagt at utspillet gir foreldre dårlig samvittighet og gjør dem utrygge, andre har vist til at norske foreldre er fornøyde med barnehagetilbudet de har, og at barnehage er positivt for barns språkutvikling. Det har også blitt poengtert at vi nå har diskutert lenge nok om barnehage er bra eller ikke for barna, og at vi nå må la denne debatten ligge og heller se på hvordan barnehagene kan bli best mulig.


Hva innebærer disse utsagnene? For å ta den første motsetningen først: Uroen for barns utvikling kontra foreldrenes samvittighet og trygghet. Denne motsetningen som er blitt satt opp av flere av debatantene, er egentlig ganske kunstig. Dersom det er noe hold i Smiths påstander, så er det nærmest uforsvarlig og uetisk å betrygge foreldre som sender ettåringene sine i barnehage, når det ikke er grunn til å være trygg. De som mener at Smith og hans meningsfeller bør ti stille sier samtidig at foreldrenes ubehag er viktigere enn barnas helse. Når var det barnas verdi ble så liten?

Og hvordan ville det ha vært dersom vi snudde dagens situasjon på hodet? Hva ville vi ha sagt dersom Smith hadde holdt meningene sine for seg selv, forsket på forholdene, og om fem års tid stått fram i media og sagt at barnehagepolitikken har gitt en rekke barn problemer? Ville vi ha akseptert at han hadde holdt sine antakelser for seg selv, og latt barna våre bli utsatt for en risiko uten å si i fra? Er det ikke nettopp i det å si fra om bekymringsverdige forhold at "en av landets fremste eksperter på barns utvikling" har et ansvar?

Smith poengterer også at det er viktig å se på hva alternativet til barnehageplass er for ettåringen. Det er nok mange foreldre i dag som opplever at de ikke har noen andre alternativ enn at barnet starter i barnehage. Dette kan skyldes økonomiske, karrieremessige eller andre konsekvenser det ville ha å bli hjemme med barnet. Nå går det absolutt an å diskutere hvor tvunget man egentlig er, i og med at dette nok en gang handler om å prioritere. Enda viktigere er det imidlertid å påpeke at selv om disse prioriteringene er vanskelige og ubehagelige, betyr på ingen måte at vi skal ignorere problemstillingenen Smith. Vi har ikke lov til å se en annen vei bare fordi valgene blir for vanskelige, og situasjonen blir for ubehagelig.

Blant annet fra departements hold har det blitt hevdet at foreldres tilfredshet med dagens barnehageordning er et bevis på at barna ikke får noen problemer som følge av dagens system. Denne påstanden er dessverre like lite innsiktsfull som den er korrekt. Foreldrenes tilfredshet sier svært lite, om i det hele tatt noe, om problemområdene Smith nevner. Dette skyldes blandt annet at foreldres tilfredshet handler om mye mer enn bare at barna blir tatt godt vare på. Enten vi vil inrømme det eller ikke, så styres livene våre av flere ting enn hva som er til det beste for barna våre. Heldigvis. Videre handler også foreldres tilfredshet i stor grad om deres opplevelse av barnehagen og hva denne har å si for barna. Denne opplevelsen påvirkes både av hvordan vi ønsker og trenger å oppleve barnehagen, men også av hva vi er i stand til å se. La meg illustrere det siste med et eksempel. Hvis barnehagebarna hver dag hadde fått alt for mye sukker mens de var i barnehagen, så ville dette vært en risiko for å utvikle overvekt og sukkersyke. Problemene ville imidlertid stort sette komme til syne først etter lang tid, slik at overforbruket av sukker ville svært få av oss hatt mulighet til å oppdage. Dette til tross for at den gjengse nordmann nok har en betydelig større forståelse for sukkersyke enn for problemer i forhold til tilknytning. De problemene Smith nevner vil for de aller fleste av oss ikke være synlige, blant annet fordi vi ikke har kunnskaper nok til å se dem.

I denne sammenhengen må jeg kommentere et innspill fra Dagfinn Høybråten, fordi dette er et synspunkt som stadig kommer opp i en rekke debatter. Til Aftenposten sider Høybråten "...at det er foreldre som er nærmest til å ta stilling til om barna har godt av å være i barnehage eller ikke." I forskjellige varianter dukker synspunktet om at "foreldrene vet best", eller "den enkelte vet selv best" opp. Hadde det vært slik Høybråten hevder, hadde vi ikke trengt fagpersoner som Lars Smith. Vi hadde ikke trengt leger, for foreldrene ville selv visst best hvilken behandling som er den riktige for barna. I de aller fleste tilfeller så vet hverken vi som foreldre eller som enkeltindivider hva som er best; det er stort sett alltid noen fagpersoner som kan mer om situasjonen og forstår den bedre enn oss. Men, og dette er viktig, det innebærer ikke at disse fagpersonene skal bestemme hvilke valg vi som foreldre skal ta. Og koblingen om at den som vet best automatisk skal ta avgjørelsen, er like feilaktig som Høybråtens synspunkt. Ingen kunnskap er objektiv, og ingen fagperson er nøytral, og det er ikke gitt at de "riktige" svarene fungerer i det enkelte menneskets liv. Selv om Smith skulle ha rett, så kan det for mange likevel være det beste å sende ettåringene i barnehagen, fordi barnets tilknytningsevne ikke er det som kan eller bør styre alt i familiens liv. Men dette er likevel langt unna Høybråtens påstand om at foreldrene vet best om barnet har godt av å være i barnehage.

Flere har hevdet at det nå er på tide å avslutte diskusjonen om hvorvidt barnehage er bra eller ikke, og heller fokusere på å gjøre barnehagene best mulig. Vi ikke bare kan, men vi må klare å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må aldri slutte å se på hva som er bra, og hva som ikke er det, i barnehagene. Dette er ikke en motsetning, men heller en forutsetning for å kunne gjøre barnehagene bedre. Og det er nettopp i dette at Smith sine uttalelser er svært viktige. Ubehaget Smiths påstander kan gi oss småbarnsforeldre må ikke få oss til å stikke hodet i sanden og late som at farene han påpeker ikke er reelle . Ubehaget må heller bli en drivkraft til å ta bevisste valg for egne barn og egen familiesituasjon, og for å stille krav om bedre ordninger. Både når det gjelder reelle muligheter for å være hjemme med barna til de er halvannet eller to år, og når deg gjelder å stadig heve kvaliteten på barnehagene.

Vi påvirkes alltid at livet vi møter, og det er innlysende at barnehage og skole er svært viktige elementer i barns utvikling. Med dette som utgangspunkt er det vanskelig å forstå at barnehagene og skolens funksjon for barn og unges utvikling, vektlegges i så liten grad i samfunnet. Hva som er årsaken til at vi ikke ser viktigheten av en god barnehage og prioriterer dette deretter, forstår jeg virkelig ikke. Helseminister Bjarne Håkon Hansen snakker om tidlig intervensjon i forhold til sykdommer, og at vi gjennom dette kan spare enorme ressurser. Dette er også en tanke vi trenger å overføre til barnehage- og skolepolitikken. Ved å bruke mer ressurser på barns oppvekstvilkår i hjemmene, barnehage og skole, vil vi både på individnivå og på samfunnsnivå få enorme gevinster.

Foreløpig vet vi ikke nok til å kunne fastslå om Smiths utsagn stemmer, og kanskje vil det vise seg at bekymringen som ble skapt rundt ettåringers oppstart i barnehage var ubegrunnet. Likevel bør vi være takknemlige for debatten som er satt i gang, for vi trenger å bli bevisstgjort på prioriteringene vi som samfunn og som enkeltmennesker gjør når vi sender barna tidlig i barnehagen. Vi trenger en mer grunnleggende debatt hvor barnehagepolitikken settes inn i en større sammenheng, slik at vi i større grad klarer å se konsekvensene av politikken vi fører, og hvilke verdier vi som samfunn og enkeltmennesker velger å prioritere.

torsdag 26. mars 2009

Kirkens politiske røst

I mitt daglige virke er jeg rådgiver i internasjonale spørsmål i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke. Mye av min oppgave der dreier seg om å formulere hva som er kirkens politisk røst. Det er tidvis en balansegang - mellom å forsøke å være politisk relevant og konkret samtidig som vi forsøker å snakke med en annen stemme enn politikerens. I dagens kronikk i Aftenposten skrevet av undertegnede og min kollega Sven Thore Kloster, drøfter vi hva det betyr at kirken har et politisk engasjement, hvilke grunner som finnes for å ha dette engasjementet og hvorvidt samfunnet kan være tjent med slikt engasjement.

onsdag 25. mars 2009

Har Norge en Klimapolitikk?

Dagens Næringsliv skriver lørdag 21. mars i en lengre featureartikkel at Jens stoltenberg har drevet et intenst politsk spill verden over siden 1990 for å få innført klimakvoter. Samtidig har norske CO2 utslipp økt med 29 prosent.

Lignende tanker var jeg inne på i min doktorgradsavhandling. Se kronikken min i Aftenposten i 2006 for en kortversjon.

For å kunne si at man har en klimapolitkk, må man faktisk kunne dokumentere at man har en politikk som vil redusere utslippene. Har Norge noen gang hatt det?

Thune forstår den norske misforståelsen

I en kommentar i Aftenposten ("Den norske misforståelsen"), skriver Henrik Thune helt utmerket om at religionen islam ikke er et integreringsproblem i Norge. Det er heller at Norge har valgt innvandrere fra patriarkalske bondesamfunn eller krigssoner.

"Norge trenger en bredere innvandring fra muslimske land. Intet mindre. Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land."

Verdt å lese!

tirsdag 24. mars 2009

Radical Islam in Norway: Myth or Reality?

No one is surprised when FrP attacks Muslims and blames immigrants for all the ills of society or for the failure to integrate them-selves in Norwegian culture. Putting the blame for the failure to resolve the deadlock of the process of integration on immigrants and the need to blame an other when things go awry are common themes in FrP’s depoliticized conception of politics. Although no one is surprised other politicians feel obliged to respond because of FrP’s tremendous success in mobilizing, articulating and voicing people’s real fears.

FrP with its populist discourse has for some time now manipulated people’s genuine worries about an increase of the presence of Islam and Muslims on their midst. Islam is a relatively new phenomenon in Norway. It has a reputation of being a religion which induces violence. Muslims, in the last two decades, stand behind some of the worst atrocities committed against civilians all over the world. It is thus, in the minds of many people, associated with phenomena which, understandably, appear threatening and dangerous.

Politicians cannot ignore this ominous reality and the radical elements that Islam is generating worldwide. These destructive elements must be fought uncompromisingly. There is no dialogue with people who refuse to employ dialogue as a means to communication and articulating their grievances. In this case one must fully identify with Bush’s infamous dictum, “you are either with us or against us”.

But politicians have also another duty. They must assess a situation as correctly as possible before they resort to discourses which generate fear among people. A correct evaluation of a situation is paramount for reducing misunderstandings and tensions between groups and communities. Radical Islam debate is one such situation.

However, a number of politicians, for opportunist or other reasons, often fail to assess a situation sufficiently. It is in this respect that the recent declarations of Martin Kolberg of the presence of radical Islam and islamization in Norway are worrisome. «Ap skal gå i front mot ekstremistene», said Kolberg to Dagsrevyen 12. mars. “Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte og det vil vi bekjempe”. No wonder Siv Jensen mocks him, “Det hørtes nesten ut som han hadde tatt manuset mitt” (Dagsavisen, 20 mars, 2009).

Of course radical Islam has no place in Norway! No one thinks otherwise, except perhaps the radical islamists themselves. But what is radical Islam? Jonas Gahr Støre defined it as “en bevegelse som er villig til å bruke vold for å nå sine mål” (Dagsavisen, 18 mars 2009).

Politicians should be alert to these elements and when necessary take all the measures to defeat them. We would, however, like to know the evidence that proves the existence of a movement or movements of radical Islam in Norway. It is clearly insufficient to say, with Støre, that “Utfordringen vår er det som skjer bak lukkede dører”. It is to be hoped that Støre does not seriously mean what he says. That it is only to make a political effect, to stress the seriousness of the situation. Orwellian connotations of acting on the premise of wanting to know what goes on behind locked doors are readily apparent and can signify more than mere curiosity, that is, surveillance and the like.

The 2009 Politiets sikkerhetstjenest (PST) report says
I de norske ekstreme islamistiske miljøene er det indikasjoner på at aktiviteter knyttet til radikalisering er i ferd med å øke. Det finnes karismatiske lederskikkelser i Norge som kan øve betydelig innflytelse på personer som er i en radikaliseringsprosess.

If there are Islamists working behind the locked doors as Støre and the 2009 PST report maintain and the government knows who and where they are, we expect the government to act accordingly. Why is it then that the government does nothing to prevent them from growing? If it knows of the radical Islam then it presumably should do something about it.

Failure to act can be seen either as an indecision on the part of the government to act resolutely or that the threat of radical Islam is not real. Either way the prospect for the government to win the elections in September looks bleak. Hence, the not so sudden rise and the upsurge in popularity of the FrP. FrP is not strong in and by itself. It is the coalition government that is weak and confused as their handling of blasphemy paragraph and hijab goes a long way to show. Using radical Islam as carte blanche to cover up or draw away the public’s scrutinizing gaze from other unsuccessful policies that the government is trying to hide, whatever they may be, creates unnecessary fear of an impending Islamic danger and stimulates distrust among people about their Muslim neighbours. It contributes to fuelling the suspicion that Muslims are potential extremists.

This is a serious problem with enormous implications, and people are entitled to know the extent and the intensity of this threat. The government, and other political forces, is proving that it is not merely a bystander or the innocent onlooker coming in to help. The government is a party to what happens here. It is thus morally and politically responsible for what happens here.

It is not that Muslims are radical, or that there are elements of radical Islam in Norway. It is rather that some politicians have just not learned yet how to respect, rather than simply tolerate, minorities.

Would it not be better if politicians talk and listen to Muslims who create occasions for exchange across groups; to women no matter their modes of dressing; to clergy who try to build an interfaith dialogue against the dictates of their own hierarchies; and to youth organizations that work together in mixed environments. They might find that locally there is less religious animosity than they suspect.

By including Muslims in the political landscape, officials might realize that Norwegian Muslims are not attempting to create a parallel Islamist society, and that the alarm about the so-called extremist or radical Islam has been grossly exaggerated. They might discover that they are manipulating the profound fears of people for cheap populist propaganda.

Hearing these communities, officials might confirm that the aspirations of most Norwegian Muslims are not the dreams of extremists, or the stubborn refrain of amateurish politicians, but a desire deep in the hearts of all Muslims, for equality as Norwegian citizens.

My worry is that these forms of discourses, which generate more fear than knowledge, will end up producing and reproducing religion or ethnicity as the primary principle of political belonging. Instead of de-ethnifying politics, of constructing a notion of citizenship inclusive of all people, without which there can be no democracy, FrP and a number of other politicians who play the fear card seem to be moving in a direction of helping to construct a new ethnic regime.

This polarisation in terms of rigid religious or ethnic identities makes the process of integration all the more problematic. People will identify themselves and look at the others not primarily as Norwegian citizens but first and foremost in terms of their particular religious or cultural belonging. Citizenship is pushed aside or replaced altogether by the particular identities which various groups identify with.

If integration is to have any chance of succeeding it can only succeed on the level of the universal form of citizenship. That is why it is very important to resist the temptation to elevate a particular content to or identify it with the level of the universal form of citizenship. In this context, national platforms, the interests of the nation as a whole, not particular identity formations, are the only basis upon which one can mobilize constituents. The reduction of politics to identity politics creates more problems that it solves. Politics is about decisions taken collectively, but if national politics degenerates to the level of identity politics then we may end up consolidating the problems we want to dissolve.

Prevention of radical Islam is based on an understanding of local needs. As the police forces deal with security through their work on intelligence and law enforcement, a different kind of intelligence should be gathered among the local Muslim people that will be most affected by the discourses that incite and play up the fear card.

Through consultation, officials would understand what the Norwegian Muslims in all their colourful varieties hope and fear. This process would help build the trust and security that fear generating discourses, as we all know, cannot guarantee.

If democracy, security and integration of Norwegian Muslims are the desired goal, a prolonged manipulation of the fear card is not the solution. The consequences of this approach are pernicious, yet today's debate on such issues shows very little has been learned from its failure in other parts of the world.

Many Muslims I have spoken to seem to have a diffuse sense of helplessness and feel politically homeless despite the fact that Norway is the only country they pledge absolute loyalty.

Martin Kolberg is now getting ready to fight the battle against radical Islam. He is not alone. But probably FrP will do it better.

mandag 23. mars 2009

Sterke øyeblikk

Det liberale prosjekt handler om å ta vare på menneskers frihet, og har intellektuelle røtter som stikker i alle fall 300 år ned i historien. Lang historie er bra, men idene fra den gang risikerer å stivne til frihetsbegrensende dogmer om de ikke endrer seg i takt med samfunnsutviklingen. I et samfunn med stadig økende informasjonsoverflod og stadig flere betalte påvirkere må ytringsfrihetens innhold presiseres.

Friheten har ulike aspekter. Enkelt sett kan vi skille mellom frihet fra andres urimelige inngripen i våre liv (negativ), frihet til å ta ulike valg (positive) , og frihet som evnen til å leve i tråd med våre dypere behov og egentlige ønsker (også kalt autonomi). Våre samfunn har i lang tid finpusset mekanismene for å beskytte de to førstnevnte aspektene av friheten, slik at det er det sistnevnte aspektet som idag er dårligst forsvart – friheten til å være sitt eget sanne jeg.

I løpet av de siste hundre årene har vi beveget oss fra en situasjon der informasjon var et knapt gode, til en situasjon der det er langt mer informasjon tilgjengelig enn det finnes menneskelig tid og oppmerksomhet til å fordøye. Dyktige reklamefolk, lobbyister, PR-rådgivere og kommersielle medieaktører spisser sine budskap og raffinerer sine verktøy stadig mer for å fange vår oppmerksomhet og engasjere våre følelser, om så bare for et øyeblikk. Ofte er deres funksjon nettopp å undergrave gjennomtenkte, autonome valg, ved å manipulere følte behov, ved å utløse følelser av utilstrekkelighet og drifter til impulsvalg, ved på en skjev måte å sette dagsorden for hva som er "normale" valg.

I våre svake øyeblikk lar vi oss manipulere av dette, mens i de sterke er vi bedre rustet til å sortere informasjonsstrømmen. Jo færre fristunder vi har fra manipulativ informasjon, jo færre sterke øyeblikk har vi. Min påstand er at dette går på bekostning av den kontakten hver og en av oss har med våre dypere behov, grenser og sannheter.

Min påstand er at det på grunn av det høye manipulasjonspresset i vårt samfunn i dag er lettere for oss å undertrykke dypere sannheter og behov enn det er å endre forbruksmønster og livsstil for øvrig. Som teorien om kognitiv dissonans postulerer: Om våre handlingsmønstre er vanskelig å endre, skyves i stedet behovene og verdiene som handlingene går på tvers av ut av bevisstheten. Slik skapes gjennom underbevisste mekanismer en slags overflatisk sinnsro i hver av oss gjennom ulike grader av fornekting og fortrengning av hva vi egentlig trenger og ønsker som individer og samfunn.

Kanskje er det slik at det vi egentlig vil ikke blir borte bare fordi vi til enhver tid ikke lever opp til det, og når noen minner oss på det, er det derfor lett for at vi reagerer med sarkasme eller sinne og avvisning. Derfor er Steinar Lem med sin strenge pekefinger en utledd og utskjelt mann, en narr av vår tid. Men vi er kanskje ikke så skyldige i dette og hint som Steinar Lem og andre lett kan få oss til å føle oss: Kanskje er vi ikke så frie som alle valgmulighetene kan gi inntrykk av. Kanskje er vi først og fremst manipulert.

Dersom det er slik at mennesker i stor grad blir utsatt for manipulerende informasjonsaktører, og dersom det er en stor grad av assymetri i forhold til ressurser, kunnskap og kompetanse om hvordan slik påvirkning foregår, bør liberalere forsøke å gjøre noe med dette, fordi en slik påvirkning reelt sett påvirker den grad av vår frihet som jeg kaller autonomi.

Da den liberale ideologien vokste frem i Europa på 1700-tallet fremsto en undertrykkende stat og adelens urimelige privilegier som de viktigste truslene mot borgernes frihet. Slik er det med respekt å melde ikke i dag. De svarene som liberalismens første tenkere kom med, må derfor ikke få bli stående som dogmer i dag. Får de gjøre det, blir liberalisme til markedsfundamentalisme og individualisme til egoisme, og mange av vår tids liberale utfordringer blir usynlige for dogmatiske ideologer.

Skal ordet liberal beholde sin betydning og sin relevans, er det derfor min påstand at sanne liberalere må stå opp og forsvare enkeltmenneskets autonomi mot stadig mer invaderende og allestedsnærværende reklame og andre former for kommersielt drevet manipulasjon og fordumming. I dagens samfunn trenger vi borgere å bli skjermet fra overdreven påvirkning i våre svake øyeblikk, og vi trenger rom for at våre sterke øyeblikk kan bli flere.

Denne slags spørsmål bør ikke overlates til venstresidens ideologer. Derfor trenger vi liberale stemmer som tar opp kampen mot økende mengder reklame i det offentlige rom og går inn for å redusere antall reklamebærere i bybildet og sette strengere rammer for hvor de kan plasseres og hvordan de kan utformes; som erklærer tilgangen på balanserte reklamefrie medier som en grunnleggende rettighet og setter klarere grenser for hva de reklamefinansierte alternativene kan tillate seg; som krever mye sterkere grep for å beskytte skole- og utdanningssystemet som reklamefri sone; og som tar til orde for at betalte påvirkere av alle slag alltid må oppgi hvem de jobber for.

Ytringsfriheten må ikke få bli et dekke for virksomhet som på et dypere plan gjør oss alle mindre frie. Det er enkeltmenneskets viktigste sannheter og ytringer som skal beskyttes, ikke kapitalens.

(en lengre utgave av denne teksten er publisert i Minerva)

søndag 22. mars 2009

Høring om miljølønn i USA-kongressen!

LibLabs Bjørn Brunstad har ved flere anledninger argumentert (for eksempel her og her) for en ordning med "miljølønn": Miljøskattene bør skrus kraftig opp, men inntekten fra skatten bør så deles ut igjen likt til alle innbyggerne istedenfor å gå inn i statskassen. Slik kan man skape støtte for høye miljøavgifter i en stor del av befolkningen - den grovt sett halvparten som forurenser mindre enn gjennomsnittet, og derfor vil komme ut i pluss med en miljølønnsordning.

Nå har vi mer solide estimater av hva fordelingsvirkningene av miljølønn kan være. Forrige uke var det en høring om "Cap-and-trade" – altså kvotehandel – i kongressen i USA. Seniorrådgiver Terry Dinan ved Congressional Budget Office satte frem en rapport om fordelingsvirkningene av kvotehandel med CO2 innen USA, slik president Obama ønsker. Det er to hovedpoeng:

1. I seg selv rammer høyere miljøavgifter de fattigste hardest, fordi selvom de bruker mindre penger på energi-intensive varer enn andre, utgjør det en betraktelig større del av inntekten.

2. Men av samme grunn, vil en miljølønnsordning – hvor statens inntekter fra kvotesalg blir delt ut i like deler til alle – komme de fattigste mest til gode. Den totale fordelingseffekten (uten å regne med fordelene ved mindre forurensning) blir ganske så progressiv:



Det verdt å lese hele rapporten, som i detalj ser på forskjellige måter pengene kunne flettes inn i skattesystemet på.

Dialogmøte om hat: Hat rettet mot og fra minoriteter

Abid Raja’s initiative to bring together politicians, journalists and various people with Muslim background is a step in the right direction. Dialogue is the most effective means through which understanding is promoted and misunderstanding dispelled.

Today’s debate (March 22) at Litteraturhuset was about hatred directed to and from minorities in Norway. The minorities in question are Muslims, Jews and Homosexuals. Interesting issues were raised regarding the burning of hijab, the question of anti-Semitism in Norway and the intolerance against homosexuals.

I should like to ruminate on two issues that I think were left hanging in mid air. The first is the question of freedom of expression. There are two aspects to this question. One is negative and the other positive. On the negative side, a Muslims radical, Muhammed Ali Chisti, was given a platform to air his new Nazi anti-Semitic views, accusing Jews for being responsible for what Hitler did to them. Although a small group in the world they have all the world’s power on their hands, he told us.

My question is, should we give people with such radical views a platform for spreading their hatred against the Jews? In other words, should we give freedom to the enemies of freedom, to those who demand the freedom for themselves so that they can, through their monologues, incite fear and hatred against Jews as a people? Chisti was clearly not interested in dialogue. Neither the content nor the form in which he delivered his speech indicated that he was interested in dispelling anti-Semitic hatred. So how prudent is it to invite him to such gatherings?

On the positive side, most, if not all, of the Muslims who were present in the debate took an alienating distance from his anti-Semitic mania. It clearly brought out into the open that ordinary Muslims are neither radical Islamists nor anti-Semites. They commonly oppose all forms of extremism, which threaten the mutual and peaceful coexistence of all who live and work in Norway. The majority of Muslims show no interest in the perverted discourses of the self-righteous radical individual Muslims. This is an aspect which should be taken note of in our debates about the presence and the status of Islam in Norway.

The second issue is related to the question of homosexuality. Although several times Muslims repeated that they see a problem with the lack of respect of homosexuals in Muslims milieus they nonetheless went on to defend a position that in Islamic theology homosexuality is a sin. The inconsistency is clear. Islam prohibits homosexuality but Muslims should respect homosexuals.

There are two problems with this view: The first problem is that it treats Islamic theology as if it were absolute and resistant to all change. History, however, does not support this view. Islamic theology is an amalgam of many contradictory positions on every imaginable issue. Orthodox interpretation of homosexuality is not the only available interpretation of Islam. Elevating the orthodox interpretation to the dignity of Islamic dogma ignores all the social-historical and political struggles which contributed to form this interpretation and finally it suppresses other minority interpretations.

The second problem is purely theoretical but with potential practical consequences. Muslims will tolerate homosexuals but they would rather not have them in their midst. The representative of the Salam magazine Mubashir Amin said that homosexuality is a sin the same way that alcohol is. It is not difficult, then, to see the psychological and social pressure that families and communities put on both homosexuals and the alcohol drinkers. Muslims who drink alcohol are severely reprimanded by other Muslims who consider drinking alcohol a big sin. They generally do not serve it at their homes and certainly would not look away if their children, who consume alcohol, brought it home.

There is another crucial distinction regarding the classification and categorization of sins. Some sins clearly are of personal nature. Others involve other people and thus necessarily implicate the notion of human rights. It is important therefore that Muslim clergy and other intellectuals make an effort to change at least some of the premises of the current theology. It is vitally important to bring theology to the level of human rights discourse. Luckily there are Muslims who work incessantly to bring this change about, although their influence in mainstream Islam is still invisible.

mandag 16. mars 2009

James Hansen setter fart i miljølønnsdebatten!

I dag var klimaforskningens superstjerne James Hansen i Oslo og snakket i Polyteknisk Forening. Hans hovedbudskap var at det står verre til enn vi tror og at kvotehandel ikke vil fungere. I stedet tar han til orde for høye karbonskatter som deles ut igjen som utbytte til befolkningen. Liblab jubler så klart over dette - vi som har argumentert for en slik ordning i over et år her på berget - under den mer fristende merkelappen "miljølønn".

Karbonskatt har mange fordeler fremfor kvotehandel: Med en karbonskatt er prisen for forurensning fastsatt mens utslippsreduksjonene er usikre. Med kvotehandel er det omvendt. De fleste økonomer og miljøvernere med erfaring fra virkeligheten er enige om at karbonskatt er et mer effektivt virkemiddel enn et kvotehandelsregime. Dette skyldes at nyinvesteringer i klimavennlig teknologi koster flesk og må nedbetales over mange år. Da behøves det ikke bare at CO2-intensiv kraftproduksjon blir dyrere, men også at kostnadene ved klimagassutslipp blir forutsigbare. Når kostnaden ved CO2-utslipp i EUs kvotehandelssystem i 2008 varierte fra 15 til 30 euro per tonn, er det ikke vanskelig å forstå at rasjonelle investorer foretrekker å sitte på gjerdet. Spesielt i en tid med så stor økonomisk usikkerhet.

Likevel har kvotehandelsideen vært dominerende siden slutten av 1990-tallet. Den passer godt med markedsliberalistisk tankegods, for dersom markedet fungerer perfekt vil kvotehandel sørge for at utslippskuttene blir gjort der de koster minst. Men kvotehandelen har hatt en rekke barnesykdommer og ikke utløst investeringer i klimavennlige løsninger i den størrelsesorden som er nødvendig. I kjølvannet av finanskrisen er kanskje også kvotehandelens ideologiske grunnlag mer utsatt for kritikk - det fryktes at kvotehandel vil bli dyrt, byråkratisk og skape en ”Wall Street av utslippsmeglere”.

Problemet med karbonskatt, derimot, er først og fremst ordets fem siste bokstaver – ”skatt”.
Men hvordan kan en karbonskatt gjøres politisk akseptabel? Svaret er karbonskatteutbytte, eller ”miljølønn” slik vi i Liberalt Laboratorium litt mer pedagogisk kaller det her hjemme: Ideen er at skatten skal ikke gå til statskassen, men deles ut igjen direkte i like store deler til alle statsborgere. Den som forårsaker mindre klimagassutslipp enn gjennomsnittet vil tjene på ordningen, mens den som forurenser mer vil tape. Det vil si at cirka halvparten av befolkningen vil ha fordel av at skatten blir så høy som mulig. Har du noensinne hørt om en skatt med slikt potensial for å bli populær? Med en slik ordning endelig få til folkelig støtte for en karbonskatt som monner og virkelig endrer atferd og investeringer.

Mange spørsmål rundt karbonskatteutbytte gjenstår å avklare, blant annet for å unngå at den på urimelig vis rammer konkurranseutsatt industri. Men nå som kvotehandelens ideologiske hegemoni synes brutt er det på tide å ta ideen alvorlig. James Hansen fikk nesten miljøvernministeren på glid i Polyteknisk Forening i kveld. Hvilket norsk parti våger spranget, og stå frem som en klimapopulist i ordets beste betydning?

torsdag 12. mars 2009

Neumann, Foucault, og liberalismens maktbegrep

Iver B. Neumann har et interessant essay i Minerva om Foucaults analyse av den liberale staten. Tekstens budskap:
Michel Foucault gir et annet bilde av liberalismen enn dens selvbilde, men har likevel adskillig respekt for den, siden Foucault mener at samfunnsformer der det styres mer indirekte er å foretrekke fremfor samfunnsformer der det styres mer direkte.

Mer konflikt i forskningspolitikken

I Synovates holdningsundersøkelse for 2007 topper forskning og utvikling listen over samfunnspolitiske saker befolkningen anser som viktig. Alle er enig om at vi må satse mer på forskning og utvikling. Det er nettopp det som er problemet. At alle er enige.

I høst ga Abelia innspill til partiene om at det er på høy tid med et løft for kunnskapsnasjonen Norge. Vi foreslo en rekke tiltak som skal bevege oss i retning av en kunnskapsøkonomi. Vi har nå foretatt en evaluering av utkast til partiprogrammer og sett på hvor kunnskapsvennlige de er. Partiene har fått poeng basert på 33 indikatorer. Venstre kommer best ut og får 20.5 poeng. Fremskrittspartiet havner på en bunnplassering med 12.5 poeng.

Visjoner for et kunnskapsbasert Norge
Venstre skriver innledningsvis: ”Venstre har en visjon om et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn…” Både KRF og SV omtaler kunnskapssamfunnet. FRP uttrykker at Norge må bli en av verdens mest ”dynamiske, kunnskapsbaserte økonomier”. Få av partiene tar visjonene ut i politiske tiltak som støtter utvikling av et kunnskapsbasert næringsliv. Kunnskapspolitikken begrenses til kunnskapsdepartementets ansvarsområde.

Fire år i forskningens tegn?
Abelia utførte også en måling av partiprogrammene i 2005. Det har vært en svak bedring på flere indikatorer. 6 av 7 partier ønsker i neste periode å satse på forskerrekruttering. Like mange vil ha økt fokus på internasjonalt forskningssamarbeid, økt satsing på næringsrettet forskning og øke fokus på samarbeid mellom næringsliv og forskning. De fleste opprettholder målet om at 3 % av BNP skal brukes til FoU.

Hva er problemet?
Mange av partiene var også ved forrige stortingsvalg enige om at forskning er viktig. Likevel fikk forskningen en kalddusj ved fremleggelse av det første statsbudsjettet. Forskningen ble utsatt for et hvileskjær som vedvarte i flere år. Den nye forskningsministeren har gjort et forsøk på å forbedre vilkårene, men vi er ikke i nærheten av de visjonene som ble uttrykt i partiprogrammene.

Hvordan bedre forskningens vilkår?
Forskningen må bli et stridsspørsmål. Det må bli en konflikt mellom partier som vil investere i framtidig kunnskapsbasert næringsliv og de som er opptatt å bevare gamle industriarbeidsplasser. Vi må våge å sammenligne forskningsinstitusjonene. Vi må heie på våre fremragende forskere og bue på de som ikke nådde målgrensen. Det må gjøre vondt å ikke prioritere forskning.

Innlegg i Adressa 12. mars.

torsdag 5. mars 2009

Om penger og verdier

Jan Arild Snoen skriver på minerva.as at mer penger gir mer lykke – på to måter. Først direkte; så ved at økonomisk vekst gjør oss mindre materialistiske – og idealister er lykkeligere! Paradoksalt nok gjør vekst oss lykkeligere ved at vi bryr oss mindre om vekst, med andre ord.

Han påpeker også et paradoks i KrFs politikk: Retorikken dreier seg om ikke-materielle verdier, men politikken som har trukket velgere har i stor grad gått ut på å tilby materielle goder (særlig kontantstøtten).

Verdt å lese.

Piratene kommer


Denne uken ble det satt foreløpig sluttstrek i saken mot fildelingsselskapet The Pirat Bay. Selve dommen ventes å falle i midten av april, men saken vil trolig bli anket og pågå i rettsapparatet i flere år fremover. Musikk- og filmindustrien har krevd 117 mnok i erstatning for brudd på opphavsretten for det de mener er ulovlig distribusjon av bl.a. film og musikk, og at gründerne bak Pirat Bay straffes med fengsel i ett år. Gründerne hevder de kun har laget en teknologi som gjør fildeling mulig, og at de som distributør ikke kan stå til ansvar for at det også er ulovlig materiale som distribueres. Spørsmålet domstolen skal ta stilling til er bl.a. om gründerne med hensikt eller uaktsomt har medvirket til å gjøre opphavsbeskyttet innhold tilgjengelig.

Denne saken handler imidlertid om mye mer enn nedlasting og deling av film og musikk. Saken er på mange måter en prøvesten på hvordan vi som samfunn skal håndtere det faktum at Internett (og IKT generelt) gjør spredning og deling av kultur og kunnskap mulig på måter som det ikke finnes paralleller til i historien.

Internett har blitt selve den grunnleggende kunnskapsinfrastrukturen for det moderne samfunn, en infrastruktur som i stor grad er tilgjengelig for alle. Potensialet for å skape og dele basert på egne og andres ideer, produksjoner og kunnskap har økt i takt med Internetts utbredelse og kapasitet, og i takt med reduserte priser på kjøp og bruk av teknologi. Internett-økonomien bryter på mange måter med den industrielle økonomiens logikk, der knappe naturressurser er grunnlag for verdiskaping. Internett-økonomien baserer seg i stedet i stor grad på innsatsfaktorer som øker ved økt bruk, dvs. ideer, kunnskap og kreativitet.

Pirat Bay-saken er derfor ikke kun et spørsmål om piratene har brutt opphavsretten ved å gjøre ulovlig innhold på Internett tilgjengelig. Saken dreier seg om sentrale verdispørsmål knyttet til hvordan vi i en Internett-økonomi skal legge til rette for at mest mulig kultur og kunnskap blir tilgjengelig for flest mulig mennesker. Det er derfor denne saken følges over hele verden og det er derfor den vekker mye engasjement.

I Sverige har temperaturen rundt disse spørsmålene ikke bare ført piratene inn i rettsalen, men også til etablering av Piratpartiet. Piratpartiet er dannet med utgangspunkt i de utfordringene Internett fører til knyttet til deling av kultur, tilgang på kunnskap og overvåkingsamfunnet. I praktisk politikk dreier dette seg bl.a. om opphavsrett, patentregimer, tekniske beskyttelsessystemer, personvern og programvare. Piratpartiet er i dag ifølge egne utsagn det største partiet utenom Riksdagen, og har siden Pirat Bay-saken startet vokst betraktelig i antall medlemmer. Dersom Pirat Bay taper rettsaken, skal man ikke se bort fra at Piratpartiet blir representert i Riksdagen ved neste valg.

I musikk- og filmbransjens kamp mot Pirat Bay ligger en defensiv strategi som går ut på å forsvare eksisterende lukrative forretningsmodeller, selv om teknologien har løpt fra disse modellene. BitTorrent teknologien har vist seg å være en effektiv teknologi for deling av filer på Internett, og bransjen hadde vært tjent med å bidra til gode løsninger basert på denne teknologien snarere enn å bekjempe dens brukere med jussens virkemidler. Musikk- og filmbransjen må, som andre bransjer som er stilt overfor disruptive endringer, finne nye måter å sikre inntjening på, f.eks. ved å øke prisene og frekvensene på konserter eller å bruke den beste teknologien på måter som ivaretar deres interesser best mulig.

Det er over 25 millioner brukere av Pirat Bay og antallet vokser nesten eksponentielt. Uansett utfallet av dommen vil alle disse brukerne fortsette å benytte de mulighetene som Internett og ny teknologi skaper. Å bruke juridiske virkemidler for å bekjempe denne utviklingen, vil kunne bety økt overvåking av Internett på bekostning av personvernet, på bekostning av nye og verdiskapende forretningsmodeller og på bekostning av mest mulig kultur og kunnskap til flest mulig mennesker.