Jeg er tilhenger av at foreldrepermisjonen skal deles likt mellom mor og far. Jeg er lite lydhør for argumenter om amming som ofte dukker opp i en diskusjon om dette. Begrunnelsen for dette er enkel: norsk arbeidsliv regulerer rett til ammefri, noe som medfører at mødre fint kan begynne å jobbe selv om de vil fortsette å amme barna sine. Med dette mener jeg å parkere den biologiske argumentasjonen for at mor bør ha foreldrepermisjonen for seg selv. Det holder bare ikke.
La det være sagt at jeg er sterk tilhenger av at den enkelte familie selv bestemmer hvordan man deler permisjonstiden samme med sitt barn.
Nå er det likevel slik at våre myndigheter bestemmer hvilke permisjonsordninger vi skal ha i Norge. Heldigvis pågår en debatt om foreldrepermisjonen. Mye av diskusjonen handler om hvor mange flere uker som skal gå til far. Jeg mener tiden er moden for å utfordre modellen for foreldrepermisjon mer radikalt enn som så.
Dette er hva jeg ønsker: dagens ordning med foreldrepermisjon i barnets første leveår bør erstattes med tidskonto-ordning på minst 15 måneder per barn som foreldrene selv disponerer frem til barnet er f.eks 12 år. Slik kan dene enkelte familie velge om de vil være hjemme de første 15 månedene i ett strekk eller om de vil spre permisjonen ved for eksempel å ha en uke lekstra ferie over noen år eller fri en dag i uken i en enda lengre periode.
Så er det slik at vi i Norge har utfordringer når det gjelder likestilling mellom kjønnene i forhold til rollen som forelder. Dette har jeg skrevet om i innlegget "Morisme - pappa er ikke likestilt". Utfordringen er altså å få til en permisjonsordning som balanserer den enkelte families frihet mot arbeidet for likestilling og barnets beste.
Jeg har derfor - etter mange runder med meg selv - erkjent at jeg stemmer for en regulert fordeling av en ny tidskonto: både mor og far må ta minimum 4 måneder hver av de totalt 15 månedene.
Hvorfor? Fordi far er like viktig for barnet som mor. Fordi vi trenger "kvotering" som hjelper oss på vei mot reell likestilling i forhold til omsorg for barn.
fredag 5. desember 2008
Morisme - pappa er ikke likestilt
Jeg innfører herved et nytt begrep: morisme. Med morisme mener jeg fokuseringen på mor som overlegen omsorgsperson og forelder. Jeg opplever at morismen er sterkt representert i dagens Norge, også blant yngre voksne og ferske foreldre. Pappa er ikke likestilt med mamma. Jeg skal gi noen eksempel.
1. En mann jeg kjenner er på helsestasjonen med sin baby. Helsesøster ser ham i øynene og spør: "Vil mor at barnet skal veies?". Hun går med andre ord på autopilot, hun ser ikke en gang at det er en far hun har foran seg.
2. En mann som står meg nær var på foreldremøte i barnhagen. Det var mange fedre på dette møtet, og det ble bemerket: "Så fint at det er så mange pappaer her da! Det er moro." Ikke særlig anerkjennende å høre for fedrene. Som om det var noe kuriøst over at så mange menn faktisk stilte opp på møte som omhandlet deres barn. Foreldremøte fortsatte med mange presentasjoner og gjennomgående ble uttrykket "mor og barn" brukt - med en overvekt av fedre tilstede.
3. Svært mange par jeg kjenner eller har snakket med har kommet med følgende type uttalelse når det gjelder svangerskapspermisjon: "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forledrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme". Jeg kommer tilbake til dette punktet om litt.
Staten favoriserer mor
Morismen er også offentlig regulert, her er noen eksemepl:
- Barn får automatisk samme fastlege som mor
- Barn flytter automatisk på mors flytteregistrering
- Barnetrygden kommer automatisk inn på mors konto
Denne myndighetsbaserte forskjellsbehandlingen viser at likestilling mellom kjønnene er misforstått til å kun omhandle rettigheter for kvinner. Vi har da vel kommet lenger enn dette!
Person avgjør
Om man er en god forelder avhenger ikke av kjønn, men av hvem man er som menneske. Jeg mener mange gjør seg selv og sine barn en stor bjørnetjeneste ved å nøre opp under holdninger som går på at mamma er bedre enn pappa. Hva er det som tilsier at dette er riktig? Det er jo den enkelte persons intellekt, evne til empati, omsorgskraft og oppmerksomhet som avgjør hvor godt man mestrer rollen som forelder - alle andre relasjoner for den saks skyld.
Velger vi bevisst?
Offentlige reguleringer preger våre liv. Som sosialliberaler har jeg liten aksept for at myndighetene begrenser mitt og min families liv ved å legge føringer på rollen som foreldre, ved å favorisere mor. Likevel er min mening at de viktigste utfordringene ligger i den private sfæren. Det handler om holdninger. Om oppfatninger. Om noe gammelt noe som henger i.
Det er fortsatt mange av dagens småbarnsforeldre som har vokst opp i hjem med svært tradisjonelle kjønnsrollemønster. Mor hadde omsorgsanssvaret for barna. Far var forsørger og jobbet ute. Når vi vet at barn lærer av hva de ser foreldrene gjør, ikke hva de sier, så er det forståelig at de gammelmodige kjønnsrollen reproduseres. Og dette skjer kanskje spesielt når barna selv har blitt voksne og reprodusert seg i form av å bli foreldre. Kan det være slik at det man lærte av foreldrenes liv videreføres som automatisk handlingsmønster? Er det slik at den rollefordeling man så i sin egen oppvekst blir fundamentet som preger egne valg? Det er sannsynlig, men jeg tror det er ubevisst. Og fordi det ikke er i tiden får vi nettopp uttalelsen "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forldrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme".
Vi mennesker er jo slik - vi må rasjonelt kunne forsvare våre valg. Det er vanskelig å si "Det bare ble slik. Vi har ikke tenkt så mye på det". Så kanskje er den egentlige grunnen ubevisst læring som favoriserer mor som overlegen forelder og omsorgsperson i forhold til far?
Vi må videre! Barna våre trenger oss som frie, selvstendig velgende foreldre! Far må anerkjennes som like verdifull omsorgsperson og forelder som mor. Bare slik kan vi få reell likestilling mellom kjønnene.
For å lykkes må myndighetene ta dette innover seg og sørge for lik behandling av mor og far. Men kanskje enda viktigere er det at hver enkelt av oss er bevisst våre valg og sørger for å ikke reprodusere gammeldagse holdninger på autopilot.
1. En mann jeg kjenner er på helsestasjonen med sin baby. Helsesøster ser ham i øynene og spør: "Vil mor at barnet skal veies?". Hun går med andre ord på autopilot, hun ser ikke en gang at det er en far hun har foran seg.
2. En mann som står meg nær var på foreldremøte i barnhagen. Det var mange fedre på dette møtet, og det ble bemerket: "Så fint at det er så mange pappaer her da! Det er moro." Ikke særlig anerkjennende å høre for fedrene. Som om det var noe kuriøst over at så mange menn faktisk stilte opp på møte som omhandlet deres barn. Foreldremøte fortsatte med mange presentasjoner og gjennomgående ble uttrykket "mor og barn" brukt - med en overvekt av fedre tilstede.
3. Svært mange par jeg kjenner eller har snakket med har kommet med følgende type uttalelse når det gjelder svangerskapspermisjon: "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forledrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme". Jeg kommer tilbake til dette punktet om litt.
Staten favoriserer mor
Morismen er også offentlig regulert, her er noen eksemepl:
- Barn får automatisk samme fastlege som mor
- Barn flytter automatisk på mors flytteregistrering
- Barnetrygden kommer automatisk inn på mors konto
Denne myndighetsbaserte forskjellsbehandlingen viser at likestilling mellom kjønnene er misforstått til å kun omhandle rettigheter for kvinner. Vi har da vel kommet lenger enn dette!
Person avgjør
Om man er en god forelder avhenger ikke av kjønn, men av hvem man er som menneske. Jeg mener mange gjør seg selv og sine barn en stor bjørnetjeneste ved å nøre opp under holdninger som går på at mamma er bedre enn pappa. Hva er det som tilsier at dette er riktig? Det er jo den enkelte persons intellekt, evne til empati, omsorgskraft og oppmerksomhet som avgjør hvor godt man mestrer rollen som forelder - alle andre relasjoner for den saks skyld.
Velger vi bevisst?
Offentlige reguleringer preger våre liv. Som sosialliberaler har jeg liten aksept for at myndighetene begrenser mitt og min families liv ved å legge føringer på rollen som foreldre, ved å favorisere mor. Likevel er min mening at de viktigste utfordringene ligger i den private sfæren. Det handler om holdninger. Om oppfatninger. Om noe gammelt noe som henger i.
Det er fortsatt mange av dagens småbarnsforeldre som har vokst opp i hjem med svært tradisjonelle kjønnsrollemønster. Mor hadde omsorgsanssvaret for barna. Far var forsørger og jobbet ute. Når vi vet at barn lærer av hva de ser foreldrene gjør, ikke hva de sier, så er det forståelig at de gammelmodige kjønnsrollen reproduseres. Og dette skjer kanskje spesielt når barna selv har blitt voksne og reprodusert seg i form av å bli foreldre. Kan det være slik at det man lærte av foreldrenes liv videreføres som automatisk handlingsmønster? Er det slik at den rollefordeling man så i sin egen oppvekst blir fundamentet som preger egne valg? Det er sannsynlig, men jeg tror det er ubevisst. Og fordi det ikke er i tiden får vi nettopp uttalelsen "Joda, egentlig er vi veldig for deling av forldrepermisjonen, men akkurat hos oss passer det best at mor blir hjemme".
Vi mennesker er jo slik - vi må rasjonelt kunne forsvare våre valg. Det er vanskelig å si "Det bare ble slik. Vi har ikke tenkt så mye på det". Så kanskje er den egentlige grunnen ubevisst læring som favoriserer mor som overlegen forelder og omsorgsperson i forhold til far?
Vi må videre! Barna våre trenger oss som frie, selvstendig velgende foreldre! Far må anerkjennes som like verdifull omsorgsperson og forelder som mor. Bare slik kan vi få reell likestilling mellom kjønnene.
For å lykkes må myndighetene ta dette innover seg og sørge for lik behandling av mor og far. Men kanskje enda viktigere er det at hver enkelt av oss er bevisst våre valg og sørger for å ikke reprodusere gammeldagse holdninger på autopilot.
onsdag 3. desember 2008
Happy Capitalism?
Krise er alle gode ideers mor. Det reises mange intelligente innvendinger mot kapitalismen slik vi kjenner den i dag, og det store spørsmålet er om vi trenger en reform av dagens system eller om vi må tenke helt nytt? Arne Jon Isachsen hevder vi må forstå hva som gikk galt for å finne ut hva som må gjøres. Jeg lurer på om det er tilstrekkelig.
Det er viktig å vurdere hvorvidt børsen er et riktig incitament for kunnskapsøkonomien? Børsen var utviklet for industrisamfunnet, og spørsmålet er hvorvidt det er mulig å sette en prislapp på kunnskap?
Hva om vi bestemte oss for at vi skal ha 0 vekst, eller til og med negativ vekst? Fordi det er til det beste for miljøet. Vi bestemte oss oss for å redusere kostnader og lønnen. Ville det være mulig?
Kapitalisten kjennetegnes ved både sterk konkurranseinstinkt og vilje til å ta risiko. En av de sterkeste drivkreftene i mennesket er stadig å forbedre seg og sine omgivelser. Hvordan kan vi kombinere det beste i mennesket og samtidig få til en bærekraftig utvikling?
Det er viktig å vurdere hvorvidt børsen er et riktig incitament for kunnskapsøkonomien? Børsen var utviklet for industrisamfunnet, og spørsmålet er hvorvidt det er mulig å sette en prislapp på kunnskap?
Hva om vi bestemte oss for at vi skal ha 0 vekst, eller til og med negativ vekst? Fordi det er til det beste for miljøet. Vi bestemte oss oss for å redusere kostnader og lønnen. Ville det være mulig?
Kapitalisten kjennetegnes ved både sterk konkurranseinstinkt og vilje til å ta risiko. En av de sterkeste drivkreftene i mennesket er stadig å forbedre seg og sine omgivelser. Hvordan kan vi kombinere det beste i mennesket og samtidig få til en bærekraftig utvikling?
tirsdag 2. desember 2008
Tullvekst?
Når en fagforeningsstørrelse som Gerd-Liv Valla går ut i kritikk mot økonomisk vekst, er det grunn til å stusse. Fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen har da stort sett historisk vært for vekst?
En nøyere lesning av kronikken hennes med Arild Hermstad fra Fremtiden I Våre Hender viser da også at ikke er vekst hun er imot, men vekst i privat forbruk. Vekst i offentlig forbruk vil hun gjerne ha. Men hvis ikke økonomien som helhet skal vokse, er det begrenset hvor mye offentlig sektor kan utvides.
Forfatterne spekulerer i at offentlig forbruk er mindre forurensende enn privat forbruk. Kanhende stemmer det. Men hvis "Evig materiell vekst i et fysisk begrenset system som jorden, byr på problemer", som de sier, må vel det også gjelde for materiell vekst i offentlig sektor - slik som flere sykehussenger, operasjonssaler, skolebygg, trikker og busser.
Vekstutfordringen er en helt annen enn spørsmålet om privat og offentlig velstand. Det er riktig at "vekst" som tærer på jordens ressurser ikke er bærekraftig - det gjør også at slik "vekst" ikke er reell vekst om vi måler den riktig. "Intensiv" vekst er derimot bærekraftig - altså vekst som skyldes at vi får mer ut av de samme ressursene enn før, på grunn av nyskapning og teknologisk fremgang.
Vi bør måle veksten bedre, og vi bør erstatte ressursutarmende ("ekstensiv") vekst med "intensiv" vekst. Om vi skal bruke den veksten på offentlige tilbud eller privat nytelse, er et annet spørsmål.
Abonner på:
Innlegg (Atom)