Pressemelding: Liberalt Laboratorium avvikles

LibLab er en uavhengig tankesmie som har til formål å fremme prinsipiell debatt om liberal politikk. Styret i Stiftelsen Liberalt Laboratorium (LibLab) har vedtatt å legge ned stiftelsen. LibLab avvikles da styret ikke lenger ser stiftelsesformen som den mest hensiktsmessige måten å fremme sosialliberal politisk tenkning i Norge på.

LibLab ble etablert 15. mars 2004. I løpet av sine seks år har tankesmien bidratt til nytenking i det norske ordskiftet og kan ta deler av æren for at liberale prinsipper har spilt inn i samfunnsdebatten på flere områder. LibLabs hovedaktiviteter har vært knyttet til tre prosjekter, hvorav to har fått økonomisk støtte av Stiftelsen Fritt Ord og Liberalt Forskningsinstitutt:

• Islam og det liberale samfunn
• Sosialliberal politikk for velferd og verdiskaping
• Liberal miljøpolitikk

Innenfor disse temaene har LibLab bidratt i både allmenn og faglig debatt. LibLabs representanter har deltatt i TV-, radio- og avisdebatter. Tankesmien har hatt stor suksess med en artikkelserie som har gitt viktige bidrag til prinsipiell sosialliberal tenkning. For eksempel vakte LibLab stor interesse med en spørreundersøkelse som viste at ikke-muslimer tror muslimske nordmenn er langt mindre liberale enn de er. Et annet eksempel på nytenkning er LibLabs innspill i miljødebatten om ”miljøborgerlønn” som et effektivt og rettferdig politisk virkemiddel.

LibLabs skriftlige bidrag vil fortsette å være tilgjengelige på www.liblab.no.

Styreleder Martin Sandbu uttaler: - Driften av LibLab krever mye administrative og finansielle ressurser. Nødvendig fokus på dette har tatt bort oppmerksomhet fra den tiden og innsatsviljen de engasjerte i LibLab har kunnet vie til politikkutvikling, som er hovedformålet til tankesmien. I tillegg har finanskrisen begrenset de økonomiske bidrag tankesmier kan forvente.

Styrets anser at LibLabs hovedformål nå best kan ivaretas ved å avvikle LibLab for å runde av den administrative byrden stiftelsesformen medfører, og frigjøre de menneskelige ressurser og den innsatsviljen tankesmien har nytt godt av. – Slik kan alle ildsjelene som har vært engasjert i LibLab lettere arbeide med prinsipiell liberal politikkutforming på andre måter, sier Sandbu.

For mer informasjon, vennligst kontakt:
Martin Sandbu, styreleder. sandbu@post.harvard.edu. Tlf: 95 92 98 48

Sofieprisen til miljølønnforkjemper James Hansen

Sofieprisen er innstiftet av Jostein Gaarder og familie på basis av inntektene fra salget av "Sofies verden", og utdeles for ekstraordinær innsats for miljø og utvikling. Det er til stor glede for Liberalt Laboratorium at årets pris går til professor James E. Hansen fra NASA (http://nrk.no/nyheter/norge/1.7069725), som i snart 25 år ar vært en ledende stemme i klimaforskningen og i de senere årene har engasjert seg mer og mer i hva som må gjøres.
I de seneste årene har James Hansen markert seg aller mest gjennom å kritisere kvotehandel (http://nrk.no/nyheter/klima/1.6893515), og i stedet gå inn for karbonskatter koblet med miljølønn, som i Hansen's vokabular kalles "fee-and-dividend" (se for eksempel http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html) og tidligere blogger om miljølønn her på Liblogg.
Vi gratulerer Hansen og komiteen med utdelingen av denne prisen, og håper det kan bidra til at det blir fart igjen i debatten om miljølønn her i landet!

Er det beste Norge kan gjøre for miljøet å fortsette og pumpe olje og gass?

Gro Brækken gjemmer seg bak en gammel floskel når hun skriver i Dagsavisen at det beste Norge kan gjøre for det globale miljøet er å pumpe opp ren norsk olje og gass (som er mer miljøvennlig enn utenlandsk kull og olje).

For det første er det aldri bevist at norsk olje og gass vil erstatte utenlandsk mer skitten produksjon - den kan snarere komme i tillegg. For det andre kan jo norsk olje og gass likegjerne utkonkonkurre utenlandsk miljøvennlig energi. For det tredje, hvordan skal man skape oppmerksomhet og bygge en politisk vilje på nasjonalt og lokalt nivå for klimaproblemet, hvis man tenker at Norge skal fortsette akkurat som før med vår petroleumsproduksjon?

Brækkens argument er kun et vikarierende argument for å unngå å gjøre noe med klimaproblemet.

Lavutslipp - jeg skal gjøre en forskjell i 2010

Nytt år representerer for mange nye muligheter, også i form av forsett om positive valg, endringer og tiltak. Mine forsett er i hovedsak å fortsette. Jeg lever et godt liv sammen med fantastiske mennesker og gleder meg til fortsettelsen!

Jeg har likevel satt meg et nyttårsforsett som skal prege 2010. Forsettet kan sammenfattes i ett ord: lavutslipp. Jeg skal leve på en måte som gjør at mitt negative bidrag av Co2 er lavest mulig, jeg skal leve mer bærekraftig.

Det koster å kjøre prosjekt lavutslipp. På noen områder vil det koste meg mer penger, men i hovedsak vil det koste meg i form av å endre livsstil og forbruk. Så hva betyr det i praksis at 2010 blir lavutslippsåret?

Lavutslipp betyr blant annet at jeg

• flyr minst mulig. Weekendturer til fristende storbyer utgår for eksempel helt.
• kjører minst mulig bil. Her er det en naturlig fordel i at jeg ikke har sertifikat, men jeg velger uansett buss, trikk og bane – for ikke å snakke om beina – fremfor å kjøre bil.
• unngår å kjøpe ting til hus & hjem uten at det virkelig er behov for det.
• kjøper færre klær og sko til høyere kvalitet (som dermed varer lengre).
• velger mat som er mer bærekraftig. For eksempel vil jeg velge økologisk, kortreist mat når det er mulig. Jeg vil spise mindre rødt kjøtt og sørge for å bruke opp maten/unngå å kaste mat.
• kjøper naturlig kosmetikk som helst er produsert i geografisk nærhet.
• kjøper brukte ski, skøyter og annet utstyr til barna.
• velger digitale løsninger fremfor fysiske når mulig.
• feriere i naturlige omgivelser. Fjell & vidde står høyt på agendaen sammen med sommer & sol i geografisk nærhet.

Det finnes et sterkt og tankevekkende sitat:

”Jeg alene kan intet gjøre. Det sier hundretusener.”

Jeg har bestemt meg for å gjøre en forskjell i 2010. Og jeg blogger om det i håp om at flere blir med.

On Minarets and Ian Buruma

In a recent article in the Guardian, Mountains and Minarets, Ian Buruma takes up the Swiss constitutional ban on minarets. He maintains that the ban had nothing to do with alleged worries about fundamentalism and the “creeping Islamisation” of Switzerland. To what, then, can we attribute the vote? Buruma provides an interesting, although troubling, answer: to Europe’s loss of religious faith:

“It is unimportant that many European Muslims are just as disenchanted and secular as their non-Muslim fellow-citizens. It is the perception that counts. Those soaring minarets, those black headscarves, are threatening because they rub salt in the wounds of those who feel the loss of their own faith”.

The Orientalist undertones of this reasoning are obvious. It tacitly implies that the ban is the fault of Muslims themselves; that they have brought it upon themselves by failing to modernise or even get rid of their faith, which strikes fear in the hearts of their not so self-assured fellow non-Muslim citizens.

Moreover, their minarets look like missiles, and that could be construed as an expression of Islam’s supremacy, as, indeed, the other Dutch writer, Ayaan Hirsi Ali maintains . As far apart as the positions of Buruma and Hirsi Ali may seem, they share a common explanatory frame of reference. They both point the finger of accusation at the Other: Muslims. Neither is critical of the exclusivist political discourses and practices within European political scene; these are simply rendered invisible. But public intellectuals should know better. They have an obligation to highlight the shortcomings of all ways of life.

I do not wish to excuse or wax apologetic on behalf of Muslims. They have certainly done very little to integrate Islam and themselves into mainstream European realities. Some live in Europe as if they never migrated.

Nevertheless, we must reverse the explanation offered by Buruma and Hirsi Ali. The ban does not reflect only an incompatibility of Islamic faith with Swiss or European values. It signifies something more profound and more disturbing: the problem of deviation from the enlightenment tradition. It is not loss of faith that makes people and governments act counter to secularism. This would imply that people who have lost their faith are normally intolerant towards faith as such, and, even more dubiously, that only religious faith can provide people with ontological certainty.

The problem is with political Islam, not with Islamic faith. More precisely, it is the conflation of Islam as faith and Islam perceived as a totalitarian political system. This perception, embedded in the ban itself, is what Buruma fails to scrutinize.

Despite its inflammatory rhetoric, Hirsi Ali’s explanation for the ban is far more benign than Buruma’s. While she is blunt to the point of being vulgar, Buruma is subtle and more complex. But it is, ultimately, he who offers the worst ideological explanation. It is no longer political expression of Islam which is the problem but Islamic faith as such which mysteriously presents a menace to Europe’s loss of faith.

One understands Buruma’s hesitation to directly identify the ban with the rise of political Islam. Had he claimed that Swiss Muslims were working to islamise Switzerland, or that Swiss identity was under threat from political Islam, he would have needed evidence which is not forthcoming: there are few minarets in Switzerland and most Muslims are nominal Muslims.

Yet Buruma’s preferred explanation fares no better. Swiss public opinion seems to have perceived a direct link between minarets and political Islam. If we attribute the ban to the Islamic faith somehow representing an ontological menace to the European “faithless” people, we are forced to conclude that Europe and Muslims are caught in a Huntingtonian vicious cycle of clashing civilisations. But in truth the rift between Islam and Europe is not that deep and there are points of contact to be explored.

A prerequisite for a successful integration of Muslims in Europe is that their religious beliefs are respected. But there is no respect for Muslims’ religious beliefs unless there is space for their religious practices. As all other religious beliefs, Muslim beliefs are embedded in rituals and rituals are enacted in places of ritual (churches, mosques, synagogues, etc).

Buruma’s attempt to attribute the ban to uncertainties following the loss of faith attempts to evade the real problem by masking it and thus refusing to take a critical look at one’s own position. That position is morbidly fascinated with the Other’s beliefs, and in that fascination forgets to examine its own thick ideological presuppositions. For why should there be a stronger connection between minarets and Islamic faith and not between Church towers and Christian beliefs?

It will not do to invoke trivialities as explanations for the ban, as Buruma does. One must go to the end and dot the “i”s: the Swiss vote was an expression of a lack of tolerance of the Muslim other. It was an impressive display of faith. The majority of Swiss people amply demonstrated that somewhere things have gone terribly wrong.

If the minaret-ban shows anything at all, it shows that part of Europe is losing, if it has not already lost, not its religious faith but the faith in the universal enlightenment project and its ideals of liberty, equality, tolerance and openness towards the Other. Contrasting ontological uncertainties with unreflective orthodoxies misses this point and does justice neither to Europeans nor Muslims.

Muslims in Europe: Separating Facts from Myths

Do European Muslims want to belong to the society they live in or do they want to live separately, applying their own Sharia laws? What are Muslims concerned about? Are their needs the same as those of the host society (better education, better health care, protection of the environment, security issues, etc)? What are the myths and what are the facts concerning European Muslims?

The Open Society Institute Muslims in Europe report series constitutes the comparative analysis of data from 11 cities in seven European countries. It points out common trends and offers recommendations at the local, national, and international levels, including to the European Union and to international organizations. While not representative of the situation of all Muslims in these cities, this report does capture a snapshot of the experiences of Muslim communities in select neighborhoods in Amsterdam and Rotterdam, Antwerp, Berlin and Hamburg, Copenhagen, Leicester and Waltham Forest–London, Marseille and Paris, and Stockholm.

This body of work comes in response to major trends with regards to Muslims living in Europe: whether citizens or migrants, native born or newly-arrived, Muslims are a growing and varied population that presents Europe with one of its greatest challenges, namely how to ensure equal rights and opportunities for all in a climate of rapidly expanding diversity.
The following overview report includes:

• Executive Summary
• Policy Context
• Cohesion, Belonging, Discrimination and Interactions
• Education
• Employment
• Neighborhood and Housing
• Health Care
• Policing and Security
• Civic and Political Participation
• Media
• Recommendations

The publication is available for download in its entirety or by chapter:

http://www.soros.org/initiatives/home/articles_publications/publications/muslims-europe-20091215

Miljølønn bedre enn kvotehandel

NASAs James Hansen er igjen ute og argumenterer for "fee and dividend" i kronikk i New York Times, som et langt mer effektivt virkemiddel enn kvotehandel om målet er å få ned utslippene på en effektiv måte som ikke rammer urettferdig. Forslaget er en direkte parallell til Liblabs ide om "miljølønn/miljøskatteutbytte". Nå er det kvotehandel som er basis for forhandlingene i København, men tanken om en mer effektiv miljøskatt med utbytteutbetaling er altså ikke død....

http://www.nytimes.com/2009/12/07/opinion/07hansen.html

The invasion of Europe by Islam: Is Europe Doomed?

The Moroccan born author Laila Lalami has written an interesting article for The Nation regarding the problem of Muslim immigration to Europe, The New Inquisition. In the article, among others, Lalami takes to task Christopher Caldwell, the author of Reflections on the Revolution in Europe: Immigration, Islam, and the West for reinforcing worn-out stereotypical cliches, i.e., islamisation of the West, the spread of violence in Muslim communities which is then conveniently blamed on Islam, promoting the clash of civilisations thesis and, probably most importantly, selectively presenting (negative) facts which damage the reputation and standing of all Muslims. "Simplifying the facts is expedient for Caldwell... as it helps bolster the argument he is trying to make, which is that Islam is locked in an inevitable and perpetual civilizational conflict with the West".

At a literary festival in New York City some years ago, I was introduced to a French writer who, almost immediately after we shook hands, asked me where I was from. When the answer was "Morocco," he put down his drink and stared at me with anthropological curiosity. We spoke about literature, of course, and discovered a common love for the work of the South African writer J.M. Coetzee, but before long the conversation had turned to Moroccan writers, then to Moroccan writers in France, and then, as I expected it eventually would, to Moroccan immigrants in France--at which point the French writer declared, "If they were all like you, there wouldn't be a problem."

Continue reading

Innvandrere og nordmenn mer like enn vi tror

I motsetning til hva mange tror, deler de aller fleste innvandrere “norske” verdier. 90 prosent av de spurte innvandrere mener demokrati, ytringsfrihet og likestilling er viktige verdier, ifølge en ny undersøkelse. 95 prosent av nordmenn mener det samme.

Les mer

Swimsuit issue

In this article Guy Sorman argues that, despite the presence of 4/5 million Muslims in France, and the occasional problems that France faces with regard to Muslims, France remains a strong secular state. All are committed, Muslims included, to defending the only religion France knows: laïcité. French Muslims now make movies highlighting the differences that separate them, not from the French culture but, from the Muslim culture in the countries of their ( or parents') origin.

"This summer, a woman of Arab descent tried to enter a Paris swimming pool wearing a head-to-toe black swimsuit dubbed a “burqini” and was expelled. The episode rekindled the “veil controversy” of 2005, when the French Parliament, at President Jacques Chirac’s urging, unanimously passed a law forbidding students to wear any “intrusive religious signs” in schools. The Jewish yarmulke and the Christian cross were tolerated, if kept small and discreet, but not the Islamic veil—which was the law’s real focus. The veil law, a not-so-subtle attempt to prevent the Islamization of France, implied that French society had become besieged by its 4 or 5 million Muslims, and observers might draw the same conclusion from the burqini incident.

[...]

Hva er "riktig" grunn til å gifte seg - og bringe ektefellen til Norge?

Skal en politibetjent få bestemme hvilke følelser som gir gyldig grunn til å gifte seg?

I "En upassende ung mann",  en fascinerende kommentar i Aftenposten idag, beskriver Inger Anne Olsen hvordan politiet vurderer om ekteskapet ditt med en utlending skal få pro forma-stempelet, i tråd med den nye utlendingsloven:

1. januar trer den nye Utlendingsloven i kraft, og den gjør det straffbart å gifte seg i den hensikt å skaffe en utlending adgang til riket. Fra neste år kan man risikere bøter eller fengsel i inntil tre år dersom man velger seg en ektefelle som ikke passer inn i mønsteret.

Slik hun beskriver det, er det nærmest bare den konvensjonelle romantiske ekteskapsforståelsen som holder mål. Det vil si, konvensjonell og konvensjonell - historisk var jo ektepakten en økonomisk forbindelse også i Norge: kjærlighet eller ikke, ektehusholdningen var en viktig måte å organisere arbeidsfordelingen på. Og selv idag er vel mange som finner en partners mulighet for å tjene til familiens opphold relevant? Men likevel:

Politiet velger altså ut ektepar som har en «mistenkelig profil», og i intervju med politiet kan mannen og kvinnen måtte «sannsynliggjøre et ekteskapelig samliv». Hvordan gjør man det? For ikke å være mistenkelig bør bruden være yngre enn brudgommen, og helst bør hun være fertil. Det kan også synes som om de to helst ikke skal ha møtt hverandre på ferie.

Dette går ikke bare ut over dem som ikke tilpasser seg storsamfunnets syn på hvordan samliv skal være. Det er tydelig at norske kvinner også behandles annerledes enn men:

Underhånden bekrefter sentrale kilder både hos politiet og hos utlendingsmyndighetene at Norge forskjellsbehandler ektepar, avhengig av om den norske parten er en kvinne eller en mann. En eldre kvinne som gifter seg med en yngre, utenlandsk mann blir ofte mistenkt for proformaekteskap. En eldre mann som gifter seg med en 30 år yngre utenlandsk kvinne, må langt sjeldnere forklare seg for politiet.

Er det slik vi vil ha det?

Politikerspråk

Jeg synes det er utrolig forutsigbart og kjedelig hvordan politikere svarer på anklager - slik som Karitas angrep på Jens. Illustrerende å se hvordan den meget konforme og lojale Helga Pedersen forsvarte Jens på NRK i debatt med Karita etter at boken hennes kom ut i forrige uke. Sannsynligvis hadde hun ikke noe annet valg enn å forsvare sin sjef fullt ut - men som seer merker jeg at det er noe utrolig innstudert og traust i svarene hennes.

Det interessante spørsmålet er: Hva er den (objektive) sannheten her? Dette vil ikke lenger få vite i en slik debatt - fordi alle kjemper om å forvalte sannheten, og sannheten er i vår medievirkelighet en konstruksjon. Dette tror jeg er frustrerende for seeren og skaper politikerforakt. Noen ganger vil vi som tilskuere fordele skyld og gjøre opp status i en sak - men isteden så glir politkeren unna med et helt reportoar av bortforklaringsutsagn som "jeg kjenner meg ikke igjen her" eller "Det kan jeg ikke uttale meg om".

Det som journalister og retorikere kan hjelpe oss med her - er å være fortolkere og oversettere av hva som egentlig skjer i disse debattene. Det er å knekke kodene for politkerspråket og fortelle oss hva de egentlig sier når utsagn som "dette kjenner jeg meg ikke igjen i" dukker opp.

I denne sammenheng er det jo interessant at AP arrangerer internseminar senere i november om partikulturen - det er i allefall indirekte en erkjennelse av skyld..